hits


Thoughts



Hvil i Fred, Verdens Beste Venn

19.03.2018 - 13:38

    Lrdag 7.mai.2011 mtte jeg min aller beste venn for frste gang. Timothy. Han var 9 uker gammel. Han satte seg p fanget mitt og sleiket meg i fjeset. Han valgte meg, og jeg tok han med meg hjem.


    Han var leken, kosete og rampete. Han smilte hele tiden og var alltid glad. Han fikk alle rundt seg til smile og bli i bedre humr. Han elsket kaste pinner, og snballer om vinteren.


    I desember 2013 mtte vi begge mannen i vrt liv. Timothy ble raskt verdens strste pappagutt. Endelig en som kunne kaste ball ordentlig! Og ikke slike kjerringkast som meg, hehe.


    Sndag 21.mai.2017 startet marerittet. Etter et bad skulle han alltid lpe rundt helt bananas for trke seg. Men ikke denne gangen. Bakbena sviktet. Han klarte ikke g, st eller g p do. Han var lam i bakparten. Han ble apatisk, slapp og lei seg. Etter noen hasteturer til veterinren ble vi henvist inn til Veterinrhgskolen i Oslo. Der ble han lagt inn p kvelden i pvente av CT scan neste morgen. De mistenkte prolaps i ryggen.

    Mandag 22.mai.2017 tok de CT scan og fikk bekreftet prolaps i korsryggen. Kort tid etter ble han operert. Prognosene var gode. Med operasjon og rehabilitering ville han bli s god som ny! Det var noen nervepirrende timer fr jeg fikk telefon om at operasjonen var vellykket og at Timothy kom til bli helt bra igjen.

    Onsdag 24.mai.2017 hentet vi Timothy p Veterinrhgskolen. De hadde gjort en fantastisk jobb. 


    I midten av september 2017 var vi ferdige med rehabiliteringen. Da hadde han ftt laserbehandlinger p ryggen, og gtt p tredemlle i basseng. Han ble offisielt friskmeldt og var i farta igjen! Han lp rundt, lekte og hoppet opp og ned fra sofaen som vanlig. Go'gutten vr var frisk og rask igjen!

    I slutten av september 2017 ble han slappere og begynte hoste. Han hadde ftt kennelhoste. Han fikk antibiotika og beskjed om ta det med ro.

    Nr oktober 2017 kom hadde kennelhosten utviklet seg til lungebetennelse. Etter to antibiotika kurer ble han kvitt lungebetennelsen. Men blodprvene viste fortsatt tegn til infeksjon.
    Ny antibiotika kur ble prvd, uten hell. Blodprvene viste fortsatt infeksjon, og n hadde Timothy mistet matlysten i tillegg. Han raste ned i vekt, og vi gjorde alt vi kunne for at han skulle spise.

    I november 2017 tok vi masse rntgenbilder for se om vi fant infeksjons stedet, uten hell.
    Vi mtte vente og se. Kanskje dette var noe som gikk over av seg selv?

    I desember 2017 begynte han slite med reise seg. Han virket litt stiv i ryggen og det tok litt tid fr han gikk som normalt. Han hadde gtt ned mye i vekt, og mistet mye muskler.

    I februar 2018 tok vi ultralyd og fant en stor gallestein. Den ble behandlet og ble mye bedre. Han fikk matlysten tilbake, og begynte spise som aldri fr. Men han la ikke p seg. Han fortsatte g ned i vekt, sakte men sikkert.

    I mars 2018 slet han mer og mer med g. Han brukte mest forbena nr han skulle g, og sleit med strekke ut bakbena sine. Han hadde ftt trr hud rundt ynene, leppene og p potene sine. Dyrlegen mistenke SLE (lupus). En autoimmun sykdom, der kroppen angriper seg selv. Symptomene stemte. Vi tok blodprve for teste og avtalte time til rntgen av knrne.

    Lrdag 17.mars.2018 tok vi rntgen av knrne. De siste 3 dagene hadde han bare blitt verre og verre og mer slapp. Han var tynn og hadde gtt ned enda mer den siste uken. Knrne hans var veldig drlige og det s ikke lyst ut. Timothy hadde det ikke bra n. Vi hadde prvd alt, men det var ingenting igjen prve.

    Vi bestemte oss for la Timothy f slippe mer n. Vi skulle prve alt, s lenge han ikke fikk det vondt eller ikke hadde det bra. Og dit hadde vi kommet n. Timothy ville gjort hva som helst for oss. Men n var det vr tur til g igjennom sorgen for hans eget beste. Timothy sovnet inn i fanget vrt.


    N er han i hunde himmelen og leker med broren sin Tito, som gikk bort for 4 r siden. Han kan lpe og leke og ha masse energi.

    Hvil i fred gutten vr, du har det bedre n. Vi savner deg s mye at det gjr vondt. Du vil aldri bli glemt.




The Reason for Sadness

18.09.2017 - 11:20




Kunsten tenke Negativt

17.09.2017 - 14:49

    Jeg er en person som tenker over gjennomsnittet mye negativt. Jeg fikk ogs smilerynker fr jeg fylte tjue og ler s mye at jeg har ftt veldig bra magemuskler. Jeg tar sorgene p forskudd og forventer alltid det verste. Men jeg kan ogs finne noe positivt i alt.

    Jeg tenker alt for mye, og har konstant tankekjr. Nr noen sier til meg at de ikke tenker p noen ting, skjnner jeg ikke hvordan det kan vre mulig. Og jeg misunner de. Det kunne sette seg ned og slappe av uten en eneste tanke i hodet hres s rart ut. Umulig. Er det bare jeg som er rar?

    Til og med nr jeg er glad, alt gr bra og ingenting er feil, klarer jeg snu det til noe negativt. For det er alltid da noe skjer. Nr man har det bra og alt gr som smurt. Det er da skjer noe forferdelig som skal delegge alt. Og om jeg ikke forventer det, eller er forberedt p det, skjer det garantert og overrasker meg.

    For eksempel: Jeg leser p alltid over alle ingrediensene p tingene jeg spiser, siden jeg er dds allergisk mot s mye forskjellig. Selv om jeg har to like ting her hjemme, m jeg lese p begge fr jeg spiser de. For det har gtt s bra s lenge, uten anafylaktisk sjokk, legevakt og masse spryter. Da m det jo snart skje noe galt. En ny ingrediens produsenten har lurt inn som kan drepe meg p minuttet.

    Jeg kan liksom ikke bare slappe av og nyte livet nr ting gr bra. Jeg gr heller venter og forbereder meg p noe forferdelig som kanskje aldri kommer til skje. Det er bde slitsomt og ikke. For de gangene det har gtt til helvete, har ikke verden min falt sammen i grus. Jeg vet det ikke er normalt tenke snn. Bde fordi jeg ser det selv, og fordi psykologen jeg hadde sa dette kom av OCD og angsten min.
    No shit..

    Men tilbake til det finne positive ting i alt. Det er det som gjr all denne negative tenkingen verdt det. Hvordan kan man sette pris p lykken, hvis man ikke har hatt det helt for jvlig tidligere?
    Jeg har opplevd veldig mye i lpet av livet mitt. Mye bra, men ogs veldig mye negativt. Men om jeg kunne g tilbake i tid eller endre noe av det jeg gikk igjennom ville jeg ikke gjort det. For da ville jeg ikke vrt den jeg er i dag. Ikke at jeg er s jvla fantastisk at det gjr noe, men jeg er meg.

    Det er det som er kunsten tenke negativt. S lenge man ikke er negativ hele jvla tiden. Som alt annet her i livet, m man finne en balanse. Yin og Yang og alt det der..




Angst vs Fornuft

28.01.2017 - 18:26

    I skrivende yeblikk sitter jeg her og opplever noe jeg virkelig skulle nske jeg kunne slippe. Nemlig et angstanfall. Jeg har opplevd mange opp igjennom rene. Jeg pleide f minst to om dagen hver eneste dag i flere r. Tankene lper lpsk, og jeg tror jeg skal d. Jeg fr problemer med puste, armene gjr vondt og det kjennes ut som jeg har en elefant p brystet. "Det er et hjerteinfarkt!" skriker tankene til meg. Men jeg vet veldig godt at det ikke er det. Samtidig s kan jeg ikke vre sikker. Jeg har aldri hatt et hjerteinfarkt fr, s kanskje dette kan vre et? At det bare kjennes veldig likt ut som angst?
    Det er en kamp i hodet mitt. Angsten sier jeg skal d, mens fornuften prver fortelle meg at det er ikke farlig. For det er jo ikke farlig.
    Det er bare veldig ubehagelig og skummelt.

    Det er instinkter. Fight or flight. Hjernen signaliserer til kroppen at det er fare p ferde, og hjertet begynner sl fortere. Panikken setter inn. Du rekker ikke stoppe det, for det gr s alt for fort. Det er som nr noen hopper frem og skremmer deg. Du lper et stykke unna av ren refleks, fr du innser at det bare var noe helt ufarlig. Det er der angsten ikke gir seg under et anfall. "Oi, det var bare et angstanfall, phew.." ogs er man rolig igjen. Neida. Det fortsetter og fortsetter. Det kan vare i noen minutter eller timer. 

    Det frste ret jeg hadde mye anfall involverte det ofte hyperventilering og trer. Men etter mange r har det blitt en mer innvendig kamp. Jeg sitter helt stille. Sier ikke ett ord. Prver s hardt jeg kan la fornuften f overtaket, og hper p det beste. Det er veldig slitsomt. Etter et angstanfall er jeg s sliten, at det kjennes ut som jeg har lpt et maraton. Mens jeg ikke har beveget meg av flekken. 

    Allerede n fler jeg meg mye roligere. Nr jeg prater med noen, eller skriver, er det ikke like lett for angsten og f overtaket. Jeg ser hvor idiotisk det hres ut, og angsten begynner forsvinne. Nr du leser dette innlegget virker det sikkert som at angstanfallet gikk like fort som det kom. Mens i realiteten har jeg sittet her og hamret over tastaturet i snart to timer.

    Jeg vet ikke helt hva moralen i denne storyen er. Eller om noe av det gir noen som helst mening. Jeg vet i hvert fall at det endelig er over for denne gang. Og det blir mindre og mindre vanskelig for hver gang. Det er sykt og tenke p hva hjernen er i stand til..




Du er verdt det

19.01.2017 - 18:43

    Jeg vet det gjr vondt. At det virker hplst. Alt blir bare verre og verre. "Det kan bare g oppover nr man treffer bunnen", men hva om man graver seg lenger ned isteden? Tanken p at det kanskje aldri blir bedre, men heller verre og verre, er ett mareritt. Du er allerede utslitt og orker ikke mer. Tanken p at mer smerte er det eneste som venter deg, er skremmende. Du bestemmer deg for ta kontroll. Du er ikke feig, du skriker ikke etter oppmerksomhet. Du gir ikke opp hpet. Du vil bare f en slutt p smerten du fler hver dag.
     

    "People who die from suicide don't want to end their lives. They want to end their pain."


    Jeg vet ikke akkurat hvordan du har det, for alt er individuelt. Akkurat som at du ikke kan vite hvordan jeg har hatt det. Men det jeg vet, er at det kan bli bedre. Det er ikke gjort p ett blunk. Men alt m starte ett sted. Snakk med venner, foreldre, lrere, leger, hvem som helst. Ikke gi opp fr du har prvd alle muligheter du har for f det bedre. Det er verdt det. Selv om det ikke virker snn akkurat n.

    Jeg har selv vrt der flere ganger. Og har kommet meg ut av det med god hjelp fra de rundt meg. Og det finnes ikke noe bedre, enn bytte ut smerten med glede og latter. Hvis du fler at det ikke kan bli noe bedre, hva har du tape? Gjr ett forsk. Du er verdt det.
     

    Trenger du noen prate med, men vil vre anonym?
    Ring Mental Helses Hjelpetelefon p 116 123. Det er dgnpent og gratis ringe.

     

     




Stress

04.09.2016 - 16:27

    Hvor skal jeg begynne? Livet bestr av mye stress. Stress p jobb, stress hjemme og stress med familen. Nr ting endelig begynner roe seg, og det ser ut til holde seg bra en stund, skjer det plutselig noe som snur alt opp ned igjen. Trygghet blir til usikkerhet, orden blir til kaos og ro blir til stress.

    Noen blir syke, andre oppfrer seg som idioter og alle forventer at jeg skal "fikse" det. Men jeg er bare n person, og det finnes grenser for hvor mye ett menneske kan gjre p en gang. Listen med ting jeg m gjre og fikse, blir lenger og lenger, og det ser ut som jeg aldri kommer til bli ferdig. S fort jeg har krysset av en ting p denne listen, dukker det opp 3 nye ting. Det ser ut til at lyset i enden av tunnelen, faktisk bare er ett tog i full fart. Kjenner du deg igjen?

    Stress er en ond sirkel. Men hvordan skal man egentlig komme seg ut av denne onde sirkelen? Det finnes haugevis av tips og triks som skal hjelpe deg stresse ned. Men om man allerede er i stresse modus, funker jo ikke det s jvla bra akkurat. S hva gjenstr da? Slite seg ut, g p veggen og f ett nervst sammenbrudd? Stress skaper stress. Stress, stress, stress..




Vondt i magen

28.07.2016 - 19:39

    Du trekker deg mer og mer unna. Du er oftere ute av huset enn du er hjemme. Du sitter limt til mobilen din hele tiden. Du drar ut, og vil ikke ha meg med. Sm, ubetydelige ting, blir til store krangler. Alt jeg gjr finner du sm feil med. Noe plager deg, og det gr utover meg.Alt som ikke gr som det skal, blir automatisk min feil. Jeg prver s godt jeg kan, men det blir aldri bra nok. 

    Tegnene er der, og jeg fr vondt i magen. Jeg har sett alle tegnene fr, og det har aldri endt bra. Jeg stoler p deg, men jeg er redd. Redd for at du gr lei et yeblikk, og tar sjansen du vil angre p. Redd for at det vi har, ikke er spesielt nok lenger. 

    Jeg skjnner. Det er spennende og nytt. Du har sjansen. Tar du den? Eller har du gjort det allerede..?




Aldri bra nok

02.04.2016 - 23:29

    Har du noen gang kjent p den flelsen av at du ikke er bra nok? Uansett hva du gjr, s strekker du bare ikke til? Vel, den flelsen tror jeg er noe vi alle har kjent p en og annen gang. Men hvor mange av oss har faktisk blitt fortalt at vi ikke er bra nok? Ftt det slengt i trynet, at vi m forandre oss. At snn som vi er n, rett og slett ikke er bra nok. Hvordan i all verden skal man takle at noen forteller deg snt? 

    Jeg har alltid sagt at hvis du mener jeg burde forandre meg for please deg, er det ditt problem, og ikke mitt.
    Men hva om dette kommer fra en person du er glad i? En person hvis meninger faktisk betyr noe for deg? Hvordan reagerer du da?

    Jeg har ofte ftt hre at jeg ikke er bra nok, og at jeg aldri kommer til bli det. Fra bde familie, lrere, venner og kjrester. Ikke for deppe for mye her n alts; men nr man fr hre snne ting fra flere forskjellige, begynner man jo virkelig lure p om de kanskje har ett rlite poeng? 
    Det er i hvert fall lett og tro det. Men s lenge du ikke stter, skader eller srer noen andre med vre den du er, ser jeg ikke problemet. Da burde disse menneskene som mener du ikke er bra nok ta seg en veldig lang fjelltur uten kart og telt.

    "Verden er gal, mens jeg er normal!" Det er riktig innstilling det! Men om du har en drlig dag, og fr slengt etter deg at du aldri er bra nok, er det ikke lett holde hodet hyt. Le det av seg og late som ingenting.

    Jeg kjenner ofte p den flelsen at jeg ikke er bra nok. At uansett hva jeg mtte gjre, s blir det aldri bra nok.

    Men hva er egentlig bra nok? Og hvem faen er det som bestemmer hva som er bra nok og ikke? Det skulle jeg ha likt vite..




Psykemeldt

02.03.2016 - 19:53

    I det siste har jeg blitt mer og mer depressiv. Hvordan eller hvorfor, aner jeg ikke. Og det suger, for si det mildt. Hvordan skal jeg forklare hva jeg gr igjennom til de menneskene rundt meg, nr jeg selv ikke har peiling p hva som skjer?

    Jeg er utslitt og delagt selvom jeg ikke har gjort noe hele dagen. Jeg blir skikkelig grten av ingenting. Bokstavelig talt, ingenting!
    Etter en dag p jobb, tilbringer jeg hele kvelden p sofaen under pleddet. Og er s sliten og utmattet at jeg ikke vet hvor jeg skal gjre av meg. Jeg fler meg ubrukelig. Patetisk. Tragisk. Er det mulig? Jeg hater hvordan psyken kan delegge alt. En dag er jeg s "normal" som det gr an, og en annen dag ligger jeg under ett pledd og sipper fordi jeg er s sliten. 

    Det verste med alt dette, er vel f "fikset" det. For hvordan gjr man egentlig det? Det er ikke akkurat noe noe antibiotika tar drepen p. nei da, psyken trenger tid, og rutiner. Enkelt sagt; Det tar evigheter og alt m man prve seg frem til, for se hva som fungerer til slutt. Og etter mange r med opp og nedturer, skulle man tro at jeg hadde ftt greit teken p det n. Men neida, jeg er fortsatt like clueless..

    Men n positiv ting jeg har lrt av alle disse depressive rene; uansett hvor jvlig det kan se ut, blir det alltid bedre.
    Jeg bare hper det skjer snart. For n er jeg mkk lei disse nedturene. Sm nedturer i ny og ne, har jeg ingenting i mot. Men disse bunnlse dalene jeg havner i, kunne jeg fint klart meg uten. Helvete heller.




Outsider

27.09.2015 - 19:54

    Har du noen gang kjent p flelsen av ikke passe inn? Har du noen gang vrt p en fest, og lurt p om noen virkelig ville ha savnet deg om du ikke var der? Har du noen gang tatt initiativ til bli bedre kjent med noen, og bare ftt en kald skulder tilbake?

    Det har jeg.
    Og den flelsen man sitter igjen med da, er ikke god. Det setter i gangen haug av tanker og sprsml."Hva har jeg gjort feil?" "Hvorfor gir de meg ikke en sjanse?" "Hvorfor er jeg den eneste som prver?"

    Jeg er som regel den jenta som blir oversett og ignorert nr jeg er med p fest. Jeg setter meg med de andre jentene, og de flytter seg lenger og lenger unna.
    De snur seg mot hverandre og prater og ler. Med ryggen til meg.Jeg prver engasjere meg, smile og vre med i samtalen. Uten hell.
    Jentene er som regel mye yngre enn meg, og det eneste vi har til felles er det faktum at vi er av samme kjnn.

    I snne situasjoner fler jeg meg elendig. Hvorfor fortsetter jeg prve ta initiativ, nr det er tydelig at det er ikke noe de andre vil?
    Jeg blir sra og lei meg. Jeg kjenner trene komme, og vet ikke hvor jeg skal gjre av meg. Jeg fler meg verdils og utsttt.
    Jeg fler meg som en puslespill bit som er blitt lagt i feil eske. Uansett hva jeg gjr, passer jeg bare ikke inn.

    Det ender som regel med at jeg er den jenta som sitter alene hjemme og grter i sofaen en lrdagskveld, mens alle andre er ute og koser seg. Patetisk..

    Hvorfor er det mitt ansvar strekke ut en hnd, gang p gang, og ikke f noe som helst tilbake? Hvorfor kan ikke noen prve f meg til fle meg velkommen og nsket? Hvorfor kunne ikke noen gjort det for meg? Bare n gang. Er jeg virkelig en s jvlig person at jeg ikke er verdt det? For akkurat snn fles det.

    Jeg fler meg som en outsider som prver desperat f sett ett glimt av lyset p innsiden. Men alt jeg fr er en dr smelt i fjeset. Og den flelsen, er helt for jvlig.




Time will tell

16.09.2015 - 17:17

    For en god stund siden la jeg ned denne bloggen. Jeg flte at jeg ikke fikk noe ut av det lenger. Visste ikke helt hvor jeg ville med det..

    Ukene gikk og jeg kjente litt p savnet. Plutselig skjedde det noe og det frste jeg tenkte var "oi, dette m jeg blogge om!". Eller jeg fikk en id og tenkte "wow, det hadde blitt ett dritbra blogg innlegg!". Og disse tankene var alltid etterfulgt av "men jeg har ingen blogg lenger.."

    Jeg sa til meg selv (og alle andre) at jeg ikke skulle starte opp en blogg igjen. Men n vet jeg ikke lenger. Jeg savner det. Veldig. Men har jeg virkelig energi nok til starte opp igjen med det? Jeg kommer jo aldri til bli noen stor og populr blogger, men det var aldri mlet mitt heller. Jeg blogget fordi jeg likte det. Det var en koselig og morsom hobby. Og det hjalp meg nr jeg var mye depressiv og slet med ensomheten. Det hjalp ogs mange andre. Det er vel kanskje det jeg savner mest. Fle at jeg gir noen som er i en jvlig situasjon, hp.

    Jeg hadde absolutt ingen planer om starte opp igjen, og hvem vet, kanskje jeg ikke kommer til fortsette heller?
    Alt jeg vet, var at n flte jeg for sette meg ned skrive. Bare la fingrene gli over tastaturet og f ut de gnagende tankene jeg har hatt.

    Men hva som skjer, og hva det blir til, gjenstr se. Time will tell.

Les mer i bloggarkivet | Mars 2018 | Februar 2018 | September 2017 | Januar 2017 | September 2016 | Juli 2016 | April 2016


Kategorier
Humor-Photos-Thoughts

Arkiv
2018 -Februar-Mars
2017 -Januar-September
2016 -Mars-April-Juli
September
2015 -September