september 2015




Outsider

27.09.2015 - 19:54

    Har du noen gang kjent på følelsen av å ikke passe inn? Har du noen gang vært på en fest, og lurt på om noen virkelig ville ha savnet deg om du ikke var der? Har du noen gang tatt initiativ til å bli bedre kjent med noen, og bare fått en kald skulder tilbake?

    Det har jeg.
    Og den følelsen man sitter igjen med da, er ikke god. Det setter i gang en haug av tanker og spørsmål. "Hva har jeg gjort feil?" "Hvorfor gir de meg ikke en sjanse?" "Hvorfor er jeg den eneste som prøver?"

    Jeg er som regel den jenta som blir oversett og ignorert når jeg er med på fest. Jeg setter meg med de andre jentene, og de flytter seg lenger og lenger unna.
    De snur seg mot hverandre og prater og ler. Med ryggen til meg. Jeg prøver å engasjere meg, smile og være med i samtalen. Uten hell.
    Jentene er som regel mye yngre enn meg, og det eneste vi har til felles er det faktum at vi er av samme kjønn.

    I sånne situasjoner føler jeg meg elendig. Hvorfor fortsetter jeg å prøve å ta initiativ, når det er tydelig at det er ikke noe de andre vil?
    Jeg blir såra og lei meg. Jeg kjenner tårene komme, og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg føler meg verdiløs og utstøtt.
    Jeg føler meg som en puslespill bit som er blitt lagt i feil eske. Uansett hva jeg gjør, passer jeg bare ikke inn.

    Det ender som regel med at jeg er den jenta som sitter alene hjemme og gråter i sofaen en lørdagskveld, mens alle andre er ute og koser seg. Patetisk..

    Hvorfor er det mitt ansvar å strekke ut en hånd, gang på gang, og ikke få noe som helst tilbake? Hvorfor kan ikke noen prøve å få meg til å føle meg velkommen og ønsket? Hvorfor kunne ikke noen gjort det for meg? Bare én gang. Er jeg virkelig en så jævlig person at jeg ikke er verdt det? For akkurat sånn føles det.

    Jeg føler meg som en outsider som prøver desperat å få sett ett glimt av lyset på innsiden. Men alt jeg får er en dør smelt i fjeset. Og den følelsen, er helt for jævlig.






Time will tell

16.09.2015 - 17:17

    For en god stund siden la jeg ned denne bloggen. Jeg følte at jeg ikke fikk noe ut av det lenger. Visste ikke helt hvor jeg ville med det..

    Ukene gikk og jeg kjente litt på savnet. Plutselig skjedde det noe og det første jeg tenkte var "oi, dette må jeg blogge om!". Eller jeg fikk en idé og tenkte "wow, det hadde blitt ett dritbra blogg innlegg!". Og disse tankene var alltid etterfulgt av "men jeg har ingen blogg lenger.."

    Jeg sa til meg selv (og alle andre) at jeg ikke skulle starte opp en blogg igjen. Men nå vet jeg ikke lenger. Jeg savner det. Veldig. Men har jeg virkelig energi nok til å starte opp igjen med det? Jeg kommer jo aldri til å bli noen stor og populær blogger, men det var aldri målet mitt heller. Jeg blogget fordi jeg likte det. Det var en koselig og morsom hobby. Og det hjalp meg når jeg var mye depressiv og slet med ensomheten. Det hjalp også mange andre. Det er vel kanskje det jeg savner mest. Føle at jeg gir noen som er i en jævlig situasjon, håp. 

    Jeg hadde absolutt ingen planer om å starte opp igjen, og hvem vet, kanskje jeg ikke kommer til å fortsette heller?
    Alt jeg vet, var at nå følte jeg for å sette meg ned å skrive. Bare la fingrene gli over tastaturet og få ut de gnagende tankene jeg har hatt.

    Men hva som skjer, og hva det blir til, gjenstår å se. Time will tell.



Les mer i bloggarkivet | Januar 2017 | September 2016 | Juli 2016 | April 2016 | Mars 2016 | September 2015
hits