Angst vs Fornuft

28.01.2017 - 18:26

I skrivende øyeblikk sitter jeg her og opplever noe jeg virkelig skulle ønske jeg kunne slippe. Nemlig et angstanfall. Jeg har opplevd mange opp igjennom årene. Jeg pleide å få minst to om dagen hver eneste dag i flere år. Tankene løper løpsk, og jeg tror jeg skal dø. Jeg får problemer med å puste, armene gjør vondt og det kjennes ut som jeg har en elefant på brystet. "Det er et hjerteinfarkt!" skriker tankene til meg. Men jeg vet veldig godt at det ikke er det. Samtidig så kan jeg ikke være sikker. Jeg har aldri hatt et hjerteinfarkt før, så kanskje dette kan være et? At det bare kjennes veldig likt ut som angst?
Det er en kamp i hodet mitt. Angsten sier jeg skal dø, mens fornuften prøver å fortelle meg at det er ikke farlig. For det er jo ikke farlig.
Det er bare veldig ubehagelig og skummelt.

Det er instinkter. Fight or flight. Hjernen signaliserer til kroppen at det er fare på ferde, og hjertet begynner å slå fortere. Panikken setter inn. Du rekker ikke stoppe det, for det går så alt for fort. Det er som når noen hopper frem og skremmer deg. Du løper et stykke unna av ren refleks, før du innser at det bare var noe helt ufarlig. Det er der angsten ikke gir seg under et anfall. "Oi, det var bare et angstanfall, phew.." også er man rolig igjen. Neida. Det fortsetter og fortsetter. Det kan vare i noen minutter eller timer. 

Det første året jeg hadde mye anfall involverte det ofte hyperventilering og tårer. Men etter mange år har det blitt en mer innvendig kamp. Jeg sitter helt stille. Sier ikke ett ord. Prøver så hardt jeg kan å la fornuften få overtaket, og håper på det beste. Det er veldig slitsomt. Etter et angstanfall er jeg så sliten, at det kjennes ut som jeg har løpt et maraton. Mens jeg ikke har beveget meg av flekken. 

Allerede nå føler jeg meg mye roligere. Når jeg prater med noen, eller skriver, er det ikke like lett for angsten og få overtaket. Jeg ser hvor idiotisk det høres ut, og angsten begynner å forsvinne. Når du leser dette innlegget virker det sikkert som at angstanfallet gikk like fort som det kom. Mens i realiteten har jeg sittet her og hamret over tastaturet i snart to timer.

Jeg vet ikke helt hva moralen i denne storyen er. Eller om noe av det gir noen som helst mening. Jeg vet i hvert fall at det endelig er over for denne gang. Og det blir mindre og mindre vanskelig for hver gang. Det er sykt og tenke på hva hjernen er i stand til..


hits