Meow

30.09.2017 - 23:15


Sandra - omplassert


Jussi


Storm - omplassert
 

Foreningen for Omplassering av Dyr    FOD.no




En Positiv Vri

27.09.2017 - 19:43

I verden vi lever i er det veldig lett å fokusere på det negative og overse det positive. Jeg som har slitt med depresjon i alle år er veldig flink til å fokusere på kun det negative. Så derfor er det lurt og morsomt å sette en positiv vri på alt det negative.
Ikke at det løser alle verdens problemer, men det er en god start!

For eksempel: I fengsel i Kardemommeby  -  Jeg får plass mellom sprinklene, og kan snike meg ut. Mohaha!
Eller:
Jeg skal til tannlegen neste uke  -  Neste uke er jeg ferdig hos tannlegen for en stund. Takk gud!
Timothy har fått kennelhoste  -  Han blir bedre og bedre for hver dag, og er snart frisk.
Det blir kaldere og kaldere ute  -  Jeg kan sitte inne under en haug med pledd, med god samvittighet.
Jeg har lyst til å lese så mange bøker, men med ADHD er det nesten umulig  -  Jeg hører på lydbok i bilen på vei til jobb.
Det er alltid så mye forferdelig på nyhetene  -  Da ser vi noe morsomt på Netflix i stedet!

Du skjønner tegninga. Hva pleier du å sette en positiv vri på?




Ella

27.09.2017 - 11:55




Høst

21.09.2017 - 16:36










The Reason for Sadness

18.09.2017 - 11:20




Kunsten å tenke Negativt

17.09.2017 - 14:49

Jeg er en person som tenker over gjennomsnittet mye negativt. Jeg fikk også smilerynker før jeg fylte tjue og ler så mye at jeg har fått veldig bra magemuskler. Jeg tar sorgene på forskudd og forventer alltid det verste. Men jeg kan også finne noe positivt i alt.

Jeg tenker alt for mye, og har konstant tankekjør. Når noen sier til meg at de ikke tenker på noen ting, skjønner jeg ikke hvordan det kan være mulig. Og jeg misunner de. Det å kunne sette seg ned og slappe av uten en eneste tanke i hodet høres så rart ut. Umulig. Er det bare jeg som er rar?

Til og med når jeg er glad, alt går bra og ingenting er feil, klarer jeg å snu det til noe negativt. For det er alltid da noe skjer. Når man har det bra og alt går som smurt. Det er da skjer noe forferdelig som skal ødelegge alt. Og om jeg ikke forventer det, eller er forberedt på det, skjer det garantert og overrasker meg.

For eksempel: Jeg leser på alltid over alle ingrediensene på tingene jeg spiser, siden jeg er døds allergisk mot så mye forskjellig. Selv om jeg har to like ting her hjemme, må jeg lese på begge før jeg spiser de. For det har gått så bra så lenge, uten anafylaktisk sjokk, legevakt og masse sprøyter. Da det jo snart skje noe galt. En ny ingrediens produsenten har lurt inn som kan drepe meg på minuttet.

Jeg kan liksom ikke bare slappe av og nyte livet når ting går bra. Jeg går heller å venter og forbereder meg på noe forferdelig som kanskje aldri kommer til å skje. Det er både slitsomt og ikke. For de gangene det har gått til helvete, har ikke verden min falt sammen i grus. Jeg vet det ikke er normalt å tenke sånn. Både fordi jeg ser det selv, og fordi psykologen jeg hadde sa dette kom av OCD og angsten min.
No shit..

Men tilbake til det å finne positive ting i alt. Det er det som gjør all denne negative tenkingen verdt det. Hvordan kan man sette pris på lykken, hvis man ikke har hatt det helt for jævlig tidligere?
Jeg har opplevd veldig mye i løpet av livet mitt. Mye bra, men også veldig mye negativt. Men om jeg kunne gå tilbake i tid eller endre noe av det jeg gikk igjennom ville jeg ikke gjort det. For da ville jeg ikke vært den jeg er i dag. Ikke at jeg er så jævla fantastisk at det gjør noe, men jeg er meg.

Det er det som er kunsten å tenke negativt. Så lenge man ikke er negativ hele jævla tiden. Som alt annet her i livet, må man finne en balanse. Yin og Yang og alt det der..




Angst vs Fornuft

28.01.2017 - 18:26

I skrivende øyeblikk sitter jeg her og opplever noe jeg virkelig skulle ønske jeg kunne slippe. Nemlig et angstanfall. Jeg har opplevd mange opp igjennom årene. Jeg pleide å få minst to om dagen hver eneste dag i flere år. Tankene løper løpsk, og jeg tror jeg skal dø. Jeg får problemer med å puste, armene gjør vondt og det kjennes ut som jeg har en elefant på brystet. "Det er et hjerteinfarkt!" skriker tankene til meg. Men jeg vet veldig godt at det ikke er det. Samtidig så kan jeg ikke være sikker. Jeg har aldri hatt et hjerteinfarkt før, så kanskje dette kan være et? At det bare kjennes veldig likt ut som angst?
Det er en kamp i hodet mitt. Angsten sier jeg skal dø, mens fornuften prøver å fortelle meg at det er ikke farlig. For det er jo ikke farlig.
Det er bare veldig ubehagelig og skummelt.

Det er instinkter. Fight or flight. Hjernen signaliserer til kroppen at det er fare på ferde, og hjertet begynner å slå fortere. Panikken setter inn. Du rekker ikke stoppe det, for det går så alt for fort. Det er som når noen hopper frem og skremmer deg. Du løper et stykke unna av ren refleks, før du innser at det bare var noe helt ufarlig. Det er der angsten ikke gir seg under et anfall. "Oi, det var bare et angstanfall, phew.." også er man rolig igjen. Neida. Det fortsetter og fortsetter. Det kan vare i noen minutter eller timer. 

Det første året jeg hadde mye anfall involverte det ofte hyperventilering og tårer. Men etter mange år har det blitt en mer innvendig kamp. Jeg sitter helt stille. Sier ikke ett ord. Prøver så hardt jeg kan å la fornuften få overtaket, og håper på det beste. Det er veldig slitsomt. Etter et angstanfall er jeg så sliten, at det kjennes ut som jeg har løpt et maraton. Mens jeg ikke har beveget meg av flekken. 

Allerede nå føler jeg meg mye roligere. Når jeg prater med noen, eller skriver, er det ikke like lett for angsten og få overtaket. Jeg ser hvor idiotisk det høres ut, og angsten begynner å forsvinne. Når du leser dette innlegget virker det sikkert som at angstanfallet gikk like fort som det kom. Mens i realiteten har jeg sittet her og hamret over tastaturet i snart to timer.

Jeg vet ikke helt hva moralen i denne storyen er. Eller om noe av det gir noen som helst mening. Jeg vet i hvert fall at det endelig er over for denne gang. Og det blir mindre og mindre vanskelig for hver gang. Det er sykt og tenke på hva hjernen er i stand til..




Du er verdt det

19.01.2017 - 18:43

Jeg vet det gjør vondt. At det virker håpløst. Alt blir bare verre og verre. "Det kan bare gå oppover når man treffer bunnen", men hva om man graver seg lenger ned isteden? Tanken på at det kanskje aldri blir bedre, men heller verre og verre, er ett mareritt. Du er allerede utslitt og orker ikke mer. Tanken på at mer smerte er det eneste som venter deg, er skremmende. Du bestemmer deg for å ta kontroll. Du er ikke feig, du skriker ikke etter oppmerksomhet. Du gir ikke opp håpet. Du vil bare få en slutt på smerten du føler hver dag.
 

"People who die from suicide don't want to end their lives. They want to end their pain."


Jeg vet ikke akkurat hvordan du har det, for alt er individuelt. Akkurat som at du ikke kan vite hvordan jeg har hatt det. Men det jeg vet, er at det kan bli bedre. Det er ikke gjort på ett blunk. Men alt må starte ett sted. Snakk med venner, foreldre, lærere, leger, hvem som helst. Ikke gi opp før du har prøvd alle muligheter du har for å få det bedre. Det er verdt det. Selv om det ikke virker sånn akkurat nå.

Jeg har selv vært der flere ganger. Og har kommet meg ut av det med god hjelp fra de rundt meg. Og det finnes ikke noe bedre, enn å bytte ut smerten med glede og latter. Hvis du føler at det ikke kan bli noe bedre, hva har du å tape? Gjør ett forsøk. Du er verdt det.
 

Trenger du noen å prate med, men vil være anonym?
Ring Mental Helses Hjelpetelefon på 116 123. Det er døgnåpent og gratis å ringe.

 

 




Stress

04.09.2016 - 16:27

Hvor skal jeg begynne? Livet består av mye stress. Stress på jobb, stress hjemme og stress med familen. Når ting endelig begynner å roe seg, og det ser ut til å holde seg bra en stund, skjer det plutselig noe som snur alt opp ned igjen. Trygghet blir til usikkerhet, orden blir til kaos og ro blir til stress.

Noen blir syke, andre oppfører seg som idioter og alle forventer at jeg skal "fikse" det. Men jeg er bare én person, og det finnes grenser for hvor mye ett menneske kan gjøre på en gang. Listen med ting jeg må gjøre og fikse, blir lenger og lenger, og det ser ut som jeg aldri kommer til å bli ferdig. Så fort jeg har krysset av en ting på denne listen, dukker det opp 3 nye ting. Det ser ut til at lyset i enden av tunnelen, faktisk bare er ett tog i full fart. Kjenner du deg igjen?

Stress er en ond sirkel. Men hvordan skal man egentlig komme seg ut av denne onde sirkelen? Det finnes haugevis av tips og triks som skal hjelpe deg å stresse ned. Men om man allerede er i stresse modus, funker jo ikke det så jævla bra akkurat. Så hva gjenstår da? Slite seg ut, gå på veggen og få ett nervøst sammenbrudd? Stress skaper stress. Stress, stress, stress..




Vondt i magen

28.07.2016 - 19:39

Du trekker deg mer og mer unna. Du er oftere ute av huset enn du er hjemme. Du sitter limt til mobilen din hele tiden. Du drar ut, og vil ikke ha meg med. Små, ubetydelige ting, blir til store krangler. Alt jeg gjør finner du små feil med. Noe plager deg, og det går utover meg.Alt som ikke går som det skal, blir automatisk min feil. Jeg prøver så godt jeg kan, men det blir aldri bra nok. 

Tegnene er der, og jeg får vondt i magen. Jeg har sett alle tegnene før, og det har aldri endt bra. Jeg stoler på deg, men jeg er redd. Redd for at du går lei et øyeblikk, og tar sjansen du vil angre på. Redd for at det vi har, ikke er spesielt nok lenger. 

Jeg skjønner. Det er spennende og nytt. Du har sjansen. Tar du den? Eller har du gjort det allerede..?




Aldri bra nok

02.04.2016 - 23:29

Har du noen gang kjent på den følelsen av at du ikke er bra nok? Uansett hva du gjør, så strekker du bare ikke til? Vel, den følelsen tror jeg er noe vi alle har kjent på en og annen gang. Men hvor mange av oss har faktisk blitt fortalt at vi ikke er bra nok? Fått det slengt i trynet, at vi må forandre oss. At sånn som vi er nå, rett og slett ikke er bra nok. Hvordan i all verden skal man takle at noen forteller deg sånt? 

Jeg har alltid sagt at hvis du mener jeg burde forandre meg for å please deg, er det ditt problem, og ikke mitt.
Men hva om dette kommer fra en person du er glad i? En person hvis meninger faktisk betyr noe for deg? Hvordan reagerer du da?

Jeg har ofte fått høre at jeg ikke er bra nok, og at jeg aldri kommer til å bli det. Fra både familie, lærere, venner og kjærester. Ikke for å deppe for mye her nå altså; men når man får høre sånne ting fra flere forskjellige, begynner man jo virkelig å lure på om de kanskje har ett ørlite poeng? 
Det er i hvert fall lett og tro det. Men så lenge du ikke støter, skader eller sårer noen andre med å være den du er, ser jeg ikke problemet. Da burde disse menneskene som mener du ikke er bra nok ta seg en veldig lang fjelltur uten kart og telt.

"Verden er gal, mens jeg er normal!" Det er riktig innstilling det! Men om du har en dårlig dag, og får slengt etter deg at du aldri er bra nok, er det ikke lett å holde hodet høyt. Le det av seg og late som ingenting.

Jeg kjenner ofte på den følelsen at jeg ikke er bra nok. At uansett hva jeg måtte gjøre, så blir det aldri bra nok.

Men hva er egentlig bra nok? Og hvem faen er det som bestemmer hva som er bra nok og ikke? Det skulle jeg ha likt å vite..




Psykemeldt

02.03.2016 - 19:53

I det siste har jeg blitt mer og mer depressiv. Hvordan eller hvorfor, aner jeg ikke. Og det suger, for å si det mildt. Hvordan skal jeg forklare hva jeg går igjennom til de menneskene rundt meg, når jeg selv ikke har peiling på hva som skjer?

Jeg er utslitt og ødelagt selvom jeg ikke har gjort noe hele dagen. Jeg blir skikkelig gråten av ingenting. Bokstavelig talt, ingenting!
Etter en dag på jobb, tilbringer jeg hele kvelden på sofaen under pleddet. Og er så sliten og utmattet at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg føler meg ubrukelig. Patetisk. Tragisk. Er det mulig? Jeg hater hvordan psyken kan ødelegge alt. En dag er jeg så "normal" som det går an, og en annen dag ligger jeg under ett pledd og sipper fordi jeg er så sliten. 

Det verste med alt dette, er vel å få "fikset" det. For hvordan gjør man egentlig det? Det er ikke akkurat noe noe antibiotika tar drepen på. Ånei da, psyken trenger tid, og rutiner. Enkelt sagt; Det tar evigheter og alt må man prøve seg frem til, for å se hva som fungerer til slutt. Og etter mange år med opp og nedturer, skulle man tro at jeg hadde fått greit teken på det nå. Men neida, jeg er fortsatt like clueless..

Men én positiv ting jeg har lært av alle disse depressive årene; uansett hvor jævlig det kan se ut, blir det alltid bedre.
Jeg bare håper det skjer snart. For nå er jeg møkk lei disse nedturene. Små nedturer i ny og ne, har jeg ingenting i mot. Men disse bunnløse dalene jeg havner i, kunne jeg fint klart meg uten. Helvete heller.




Outsider

27.09.2015 - 19:54

Har du noen gang kjent på følelsen av å ikke passe inn? Har du noen gang vært på en fest, og lurt på om noen virkelig ville ha savnet deg om du ikke var der? Har du noen gang tatt initiativ til å bli bedre kjent med noen, og bare fått en kald skulder tilbake?

Det har jeg.
Og den følelsen man sitter igjen med da, er ikke god. Det setter i gang en haug av tanker og spørsmål. "Hva har jeg gjort feil?" "Hvorfor gir de meg ikke en sjanse?" "Hvorfor er jeg den eneste som prøver?"

Jeg er som regel den jenta som blir oversett og ignorert når jeg er med på fest. Jeg setter meg med de andre jentene, og de flytter seg lenger og lenger unna.
De snur seg mot hverandre og prater og ler. Med ryggen til meg. Jeg prøver å engasjere meg, smile og være med i samtalen. Uten hell.
Jentene er som regel mye yngre enn meg, og det eneste vi har til felles er det faktum at vi er av samme kjønn.

I sånne situasjoner føler jeg meg elendig. Hvorfor fortsetter jeg å prøve å ta initiativ, når det er tydelig at det er ikke noe de andre vil?
Jeg blir såra og lei meg. Jeg kjenner tårene komme, og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg føler meg verdiløs og utstøtt.
Jeg føler meg som en puslespill bit som er blitt lagt i feil eske. Uansett hva jeg gjør, passer jeg bare ikke inn.

Det ender som regel med at jeg er den jenta som sitter alene hjemme og gråter i sofaen en lørdagskveld, mens alle andre er ute og koser seg. Patetisk..

Hvorfor er det mitt ansvar å strekke ut en hånd, gang på gang, og ikke få noe som helst tilbake? Hvorfor kan ikke noen prøve å få meg til å føle meg velkommen og ønsket? Hvorfor kunne ikke noen gjort det for meg? Bare én gang. Er jeg virkelig en så jævlig person at jeg ikke er verdt det? For akkurat sånn føles det.

Jeg føler meg som en outsider som prøver desperat å få sett ett glimt av lyset på innsiden. Men alt jeg får er en dør smelt i fjeset. Og den følelsen, er helt for jævlig.




Time will tell

16.09.2015 - 17:17

For en god stund siden la jeg ned denne bloggen. Jeg følte at jeg ikke fikk noe ut av det lenger. Visste ikke helt hvor jeg ville med det..

Ukene gikk og jeg kjente litt på savnet. Plutselig skjedde det noe og det første jeg tenkte var "oi, dette må jeg blogge om!". Eller jeg fikk en idé og tenkte "wow, det hadde blitt ett dritbra blogg innlegg!". Og disse tankene var alltid etterfulgt av "men jeg har ingen blogg lenger.."

Jeg sa til meg selv (og alle andre) at jeg ikke skulle starte opp en blogg igjen. Men nå vet jeg ikke lenger. Jeg savner det. Veldig. Men har jeg virkelig energi nok til å starte opp igjen med det? Jeg kommer jo aldri til å bli noen stor og populær blogger, men det var aldri målet mitt heller. Jeg blogget fordi jeg likte det. Det var en koselig og morsom hobby. Og det hjalp meg når jeg var mye depressiv og slet med ensomheten. Det hjalp også mange andre. Det er vel kanskje det jeg savner mest. Føle at jeg gir noen som er i en jævlig situasjon, håp. 

Jeg hadde absolutt ingen planer om å starte opp igjen, og hvem vet, kanskje jeg ikke kommer til å fortsette heller?
Alt jeg vet, var at nå følte jeg for å sette meg ned å skrive. Bare la fingrene gli over tastaturet og få ut de gnagende tankene jeg har hatt.

Men hva som skjer, og hva det blir til, gjenstår å se. Time will tell.

Les mer i bloggarkivet | September 2017 | Januar 2017 | September 2016 | Juli 2016 | April 2016 | Mars 2016 | September 2015
hits